Vel hjemme til julekos

Etter mye flaks kom jeg og Karen oss hjem til Norge!
Flyet fra Burlington til Newark var kansellert pga. dårlig vær langs hele østkysten. Vi var kjempestressa da vi fant ut dette før vi i det hele tatt hadde reist til flyplassen. Men vi håpte på det beste og dro avgårde til flyplassen.

Karen snakket med flyselskapet og forklarte dem at vi skulle helt til Norge. Etter mye om og men fikk de ordnet oss to seter på neste fly. Vi ble kjempelettet over at vi skulle rekke å komme oss hjem tidsnok til jul.
(neste fly til Norge gikk nemlig ikke før 25/12!)

Når vi kom flyvende inn mot Newark fløy vi over Hudson river og så rett på Manattan skyline. Et kjempefint syn. Når vi etter lang venting på flyplassen kom oss på flyet var det allerede mørkt ute. Så vi fikk nok en gang se Manhattan, denne gangen by night. Nydelig opplyst av alle de fine lysene i bygningene og gatene, dro vi fra Amerika med et smil om munnen. Det var så fint å se Manhattan når det var mørkt fra himmelen. Et syn jeg aldri kommer til å glemme.

Etter 8 og 1/2 time med flere forsøk på å sove ga jeg opp. Jeg ble sittende å se filmer og høre musikk til vi endelig landet på Gardermoen. Det var så rart å komme hjem til Norge. Å høre alle snakke norsk, ikke bare Karen. Plutselig virket mobilen min igjen og den friske norske lufta var det helt fantastisk å puste inn.

Karen og jeg sa hadet og ønsket hverandre god jul, etter å ha vært sammen hver eneste dag i 4 månender.
Karen dro hjem med faren sin, mens jeg satt igjen på Gardermoen.
Jeg ventet i over 5 timer på flyet mitt som skulle fly meg hjem til Sola. En kamp mot klokka når jeg ikke hadde sovet på et døgn. Jeg kjøpte meg kaffe på kaffe for å ikke sovne. Jeg kunne heller ikke sitte for lenge i frykt for å sovne, så jeg holdt meg våken ved å snakke i telefonen og å kikke i de fancy butikkene.

Det var helt ubeskrivelig herlig å lande på Sola og se mamma igjen. Det første jeg gjorde når vi kom inn døra var å løpe til kjøkkenet og ta meg et glass springvann.Det gikk ned på høykant. Vi har så uutrolig godt springvann her i Norge!!

Lille julaften møtte jeg hele venninegjengen min igjen. Vi hadde julekosekveld hos Merete i hennes nye leilighet i Stavanger. Det var helt herlig å se dem igjen. Ikke minst var det stas når Lise endelig kom og jeg fikk møte lille Milla for første gang. Søteste lille jenta!

Julaften satte mamma og jeg oss i bilen og kjørte avgårde mot Bergen og Øygarden for å feire jul hos søs, Endre og min nydelige lille niese Karoline. Det var noen utrolig koselige dager, det var godt å være sammen med familien igjen. Bare bruttern og co som manglet.

Håper alle har hatt en strålende fin jul!!

Juleklem fra Anne <3

Pakkekaos

I dag har jeg sagt hadet og farvel til mange. De fleste av de vi har bodd her i huset med, disse 4 månedene, drar hjem på juleferie idag. Så det er trist å si hadet til flere av de. Det har nemlig vært så mange bra mennesker her i 215. Opplevelsen hadde ikke vært det samme uten dem.

I kveld skal vi ut på karaoke-baren JPs for å ta en siste fest sammen med våre venner som er over 21 år. Det er også de vi har tilbringt mest tid sammen med.

Ellers lever Karen og jeg i et pakkehelvete for å si det fint. Jeg tok et bilde for å dokumentere det:

For å unnskylde kaoset litt, så har vi altså tatt alle tingene våre ut av skuffer og skap. Og vi har på en måte et system selv om det ikke ser sånn ut;)

Jeg trenger en koffert til!! Wæææ. Hvordan skal dette gå! Jeg ser for meg at jeg må betale en million dollar i overvekt. Angst dott com.

Eksamenstid og farveltid

Å hellige jul! Nå setter vi snart kroken på døra.

2 eksamener er over og jeg har 2 igjen. Karen stakkars, har 4 igjen.

For å ta bort tankene fra eksamenstress, dro vi en tur ned til sentrum etter skolen i dag.
Det ble mye vindusshopping. Hvert eneste kjøp må tenkes nøye gjennom i disse dager, ettersom at koffertene ikke rommer like mye som jeg skulle ha ønsket de gjorde. Vekt er jo også en issue.

Derfor har jeg kjøpt småtteri idag. Som blant annet disse øretelefonene til min røde, fine ipod:

Bilde hentet fra UrbanOutfitters.com


Når vi var blitt lei av å gå i butikkene, så spiste vi vår siste middag på Skinny Pancakes. På veien hjem så vi en lastebil som var helt dekket av julelys. Man kunne ikke se fargen på lakken en gang! Den så ut som et kjørende juletre.

Det er så rart når man skal dra fra et sted, hvordan alt plutselig blir det "siste". Jeg gruer meg til vi skal si hadet og adjø til alle vennene våre...

I går sa jeg hadet til filmklassen min. Jeg synes det er rart å tenke på, at jeg kanskje aldri ser dem igjen.

Også må jeg bare si hvor utrolig mye jeg gruer meg til å pakke! Jeg skjønner ikke at det går an å samle sammen så masse ting på så kort tid. Oh lord.

Anyways. På søndag er det hjem! Karen sier jeg må glede meg til å puste inn den norske lufta, i det vi går ut av flyet på Gardermoen. Så rart tenker jeg. At vi har forskjellig luft rundt omkring på jorda.
Men det skal bli herlig! Springvann, klementiner, norsk jul, familie og venner er noe av det jeg gleder meg til. Og å kunne snakke norsk hele tiden! Hurra!

God Jul!

Siste innspurt!

 Maria, meg og Karen på JP's. Maria hentet oss på flyplassen når vi kom til Vermont. Og har siden da vært en super venninne for oss.

I dag er det 11 dager igjen til jeg setter meg på flyet i Burlington. 2 korte timer senere lander vi på Newark flyplass, New Jersey, hvor vi skal vente i ca 7 timer før vi går ombord i flyet som skal ta oss den lange veien til Gardermoen. Så altså om 12 dager setter vi bena våre på norsk jord igjen etter 4 turbulente måneder i Junaiten (som mamma så fint sier det:).

Men dette er altså om 11 dager.

Frem til da er det mye på tapeten for meg og Karen. Vi har jo tatt 5 fag hver dette semesteret. 2 sammen og 3 hver for oss. Vi kommer med andre ord hjem med mye ny kunnskap, forhåpentligvis.

Så før vi kan takke for oss er det eksamener eller finals som det heter her.

Vi må begge lage hver vår webside i flash. Noe vi begge river oss i håret over. Det er vanskelig.

Men på en eller annen måte skal vi klare det fint.

I tillegg til det er det jo 4 andre eksamener. Så det blir jobbing for harde livet.

Å ha 5 fag er en overgang når man er vant til å ha 2 fag i Volda. Men vi har lært mye, hatt noen festlige lærere og møtt noen interessante folk.

Så nå er det bare for oss å legge seg i selen og gjøre vårt beste, slik at vi reiser hjem med god samvittighet.

Selv om vi gleder oss til å reise hjem, er hele situasjonen ganske bittersweet. Å reise hjem betyr også at vi må si hadet og adjø til alle de fine menneskene vi har møtt her. De som har blitt våre gode venner.

Utrolig trist. Men jeg lever i håpet om at vi en dag sees igjen!

Det var med litt misunnelse jeg ønsket Silje god tur hjem i dag. Hun reiser hjem til Norge etter nesten 4 måneder i New York. Men hun har jo allerede gjort seg ferdig med sine eksamener og fortjener å dra nå. Så nok en gang: God tur Silje! Håper du sitter på flyet og gliser! Gliser av glede og fornøyelse over det du har opplevd og det som venter deg når du kommer hjem.

Fredagskos

Fredag dro vi ut en gjeng på byen i anledning Maria's 21årsdag.

Siden noen var veldig ivrige på å synge karaoke, dro vi på byens eneste karaokebar JP's.

Jeg trodde vi hadde gått feil da vi kom inn døra. Synet som møtte meg var en haug middelaldrende, alkoholiserte, snåle folk ikledd (amerikansk) fotball-skjorter, capser og tatoveringer. Og alle var hvite.

Inn døra kom vi. En salig blanding av hele klodens nasjonaliteter og halvparten så gamle. De så på oss som om vi kom fra Mars. Vi fant oss et bord nær "scenen", rettere sagt mellom biljardbordet og fussball-bordet. Her ble vi sittende å skravle en stund, mens vi lo av de stakkarene som hadde forvillet seg opp på scenen - med altfor stor tro på seg selv. Som skrålte ut noen falske toner. Noen av tonene var så høye, at vi holdt oss for øra og skjærte grimaser. Usj.

To personer brente seg inn på netthinna mi fra den kvelden.

Nr. 1: Ei trillrund, 2 cm høy dame med sølvgrått langt hår og pannelugg som levde seg utrolig mye inn i det hun sang.  Bl.a Afroman - Because I got high

Nr. 2: En feit kopi av Axel Rose, som sang rolige sanger av Metallica, og innimellom brølte ut til oss andre; kom igjen nå, folkens! Syng med! Oh yeah!

- Ingen sang med.

Jeg lo som et uvær hele kvelden.

Når politiet stakk innom en tur å arresterte en fyr, tenkte vi det var på tide å gå. Så da stakk vi på Club Metronome og dansa på 90's night - før vi senere stakk på Red Square og dansa litt mer.

En vellykket kveld med andre ord.

Lavatory Lovestory

En søt liten film:

It's a boysclub

En ting jeg har observert og fått smake på mens jeg har vært her i Vermont, er mangel på likestilling.

Jeg har jobbet på to filminnspillinger til nå og har ikke fått røre verken kamera, lys eller kabler.

I min store frustrasjon sa jeg til de gutta jeg jobbet med, at jeg kan mer om tekniske ting enn det jeg ser ut til å kunne. De så på meg litt forvirra og mumlet noe om at jeg kunne få stille inn et lys. Jeg masjerte bort til lyset og satte igang med å stille inn høyden. Plutselig merket jeg at de sto å følgte med meg, og det tok ikke lang tid før han ene kommenterte at høyden var feil. Men jeg klarte rett og slett ikke å konsentrere meg når to idioter fulgte hver eneste lille bevegelse jeg gjorde.

På neste filminnspilling måtte de bruke meg til å holde en reflektor siden alle gutta var opptatte med andre ting. Regissøren, Dan, nølte en stund etter at jeg for tredje gang hadde tilbudt meg å holde den dumme skjermen. Til slutt fikk jeg lov, men ikke før han hadde hatt en lang demonstrasjon om hvordan den skulle brukes. Til tross for at jeg gjentok at jeg hadde brukt en slik skjerm hundre ganger før. Men det holdt visst ikke. For ja, jeg er jo ei JENTE! Når vi skulle rigge ned, kastet jeg meg over alt som var ledig for å vise - eller demonstrere - at jeg kan gjøre like mye som dem selv om jeg er jente.

Etter å ha irritert meg over dette hele thanksgivings-ferien kom endelig mandagen hvor vi skulle ha time i filmfaget. Etter timen så jeg anledningen til å fortelle læreren om min fortvilelser.

Han ga meg dette svaret: Hehe, du skjønner det Anne, amerikanske gutter er ganske macho av seg, så du må ikke ta det personlig. Men du er jo en flink produsent da! Organisert er du. Så det er jo bra!

FOKK U. Jeg er verdens minst organiserte person. Spør alle som kjenner meg. Å skrive noen oversikter og lage et budsjett er ikke akkurat hjernekirurgi og man trenger heller ikke være organisert for å klare å fylle inn et excel-ark.

I går toppa hele driten seg da jeg skulle møte Becky, som er den andre jenta i den ene filmklassen min.
Hun ville at jeg skal ha ansvaret for filmingen av hennes film. For ingen av gutta i klassen har tid. Noe som er tull, de har nemlig alltid ekstra tid til å hjelpe hverandre. Jeg spurte henne også om hun reagerte på måten hun blir behandlet på av klassen. Hun svarte: It's a boysclub. Get used to it.